Denne samtalen ga meg noe

For en stund tilbake hadde jeg fri fra jobb. Jostein ringer meg plutselig, og spør om jeg vil møte han på café å spise lunsj. Dette takket jeg selvfølgelig ja til, og møtte han ikke lenge etterpå. Vi koste oss med god mat og snakket om alt mellom himmel og jord. På caféen vi var på, kunne man sitte ute eller inne. Uteplassen var med overbygg, tepper, og varmelamper. Egentlig ganske koslig der. Jeg ser ut dit i en stille periode i samtalen vår. Der sitter en eldre mann, helt alene. På bordet foran seg har han et glass hvitvin som han sitter å koser seg med. Man kan se på hele han at denne stunden nyter han, virkelig.

Jeg snur meg tilbake til Jostein, og vi snakker videre. Etter en stund må han komme seg tilbake på jobb. Jeg var ikke helt ferdig med maten, og ble sittende selv etter at han var dratt. Da maten var spist opp, snur jeg meg og ser ut igjen. Ut igjen på denne mannen. Jeg får 1000 tanker opp i hodet. Har han det bra? Har han ikke familie, venner, eller støttekontakt som kan følge han? Vil han være alene? Eller sitter han alene på Café fordi han ikke har noe valg? Flere tanker dukker opp, og jeg begynner å bli nysgjerrig på denne mannen. Hvilke historier han har å fortelle. hva han har opplevd i sitt liv, hvem er han.

Jeg sitter å vurderer om jeg skal gå ut til denne mannen. Slå meg ned. Snakke med han. Finne svar på alle spørsmålene jeg lurer på. Være et menneske. Bry meg. Etter mye om og men, gjør jeg det.

Historiene kommer frem. Den ene etter den andre. Han har så mye å fortelle. Vi prater en god stund, og han viser så godt at han virkelig satt pris på å snakke med noen. Med meg. Denne mannen sitter under store deler av samtalen å ser på ringen sin. Gifteringen sin. Senere ut i samtalen vår kommer det frem at hans kjære kone har gått bort for flere år siden. Det sitter dypt. Jeg kan kjenne på hele meg hvor mye han må ha elsket henne. Han forteller videre at når din bedre halvdel er gått bort, skal man leve siste etappe av livet alene. Det er meningen. Det var bare èn for han, og det var henne. Han fortelller at han ser andre som finner seg nye partnere etter at deres har gått bort. Noen kort tid etterpå, noen flere år etterpå. Dette var for han helt uakseptabelt. Han hadde aldri tenkt tanken. For det var bare henne. Ingen kunne noen sinne fylle hennes plass. Og det ville han ikke heller. Han hadde slått seg til ro med det. Og det var greit.

Når jeg skal til å gå, er han veldig tydelig på å fortelle meg hvor godt hjerte jeg har. Det skulle jeg vite. «En flott pike, med et stort og varmt hjerte». Jeg går videre, og kjenner meg så utrolig glad. Denne samtalane har gitt meg noe. Og DET, dere. DET er en fantastisk følelse.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre mennesker. Alt fra uteliggere og narkomaner til eldre som sitter alene på cafè og unike personer som skiller seg ut. De facinerer meg av en eller annen grunn. Jeg er nysgjerrig på en ny historie! Husker dere petter uteligger? Den serien var som tatt ut av mitt hodet. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken å lage et slikt program. Endelig skjedde det, og for en suksess. Jeg kommer aldri til å glemme Svein. For en mann! Nå snakker jeg meg bort, så nå må jeg bare runde av her. Jeg har Leana hjemme i dag, og vi koser oss masse. Akkurat nå mimrer vi tilbake til når «Nana og bisas leika sjøen». Eller rettere sagt når Leana og Tobias lekte nede ved sjøen :-)

_DSC6950 _DSC6954

Advertisements

One thought on “Denne samtalen ga meg noe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s